Krenkelser av menneskerettigheter i Norge

Menneskerettigheter er et fellesbegrep for et regelverk som skal beskytte mot offentlige maktovergrep. Maktmisbruk finnes i alle land. Det spesielle med Norge er at vi i så liten grad problematiserer det og heller prøver å benekte og bortforklare det.

Marius Reikerås
Nyhetsspeilet.no
10. februar 2010

Oppfordrer alle til å engasjere seg i menneskeretter. Det er det eneste som nytter i rettsstaten Norge som krenker menneskerettene til tusenvis av andre mennesker.

1. Innsikt i menneskerettighetsproblemene

Jeg er blitt bedt av flere om å komme med noen generelle innspill i forhold til det området jeg jobber med; menneskerettigheter i praksis. Det gjør jeg hermed med denne artikkelen.

I alt for lang tid har det norske folk, passivt akseptert at samfunnet styres av en rettspolitikk som daglig krenker menneskerettighetene. Mange tusen nordmenn vet hva norske myndigheter urettmessig kan gjøre med et menneskeliv. På menneskerettighetenes område, er min påstand at det er et særdeles lavt kunnskapsnivå i Norge. Det gjelder ikke bare i privat og offentlig virksomhet, men også i domstolene.

Norske myndigheter liker å skryte av hvor flinke vi er til å forkynne læren om menneskerettighetene rundt om i verden. Men, det er langt mellom liv og lære. Bruken av ordet menneskerettigheter, er etter min mening i ferd med å vannes ut. Brukes det i tide og utide, mister det noe av verdien i seg. Husk at menneskerettigheter er et fellesbegrep for et regelverk som skal beskytte mot offentlige maktovergrep.

Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket. Men, det gjør de dessverre ikke. Når kunnskapsnivået er så lavt som det er, betyr det at overgrep forekommer i lang større grad enn det folk er klar over. Men, de som er blitt utsatt for overgrep, og det er etter hvert ganske mange av oss, kjenner på kroppen den smerten det er å måtte leve med de respektive krenkelser.

I løpet av de år som jeg har jobbet med menneskerettigheter, lærer en at reglene er til for at de skal komme til nytte og ikke bare se fine ut på papiret. De skal være praktiske og effektive og ikke illusoriske og teoretiske, slik det fremkommer i mange dommer fra EMD. Dette er tilnærmingen i Europa. I Norge derimot, er situasjonen en annen. Her har man en langt mer teoretisk tilnærming til problemene.

2. Lavt kunnskapsnivå i Norge

Det er et faktum at Norge har et relativt beskjedent antall klager mot seg i Strasbourg. Min klare påstand, er at det lave antallet klager, sier mer om det lave kunnskapsnivået enn om menneskerettighetssituasjonen i Norge. Kunnskapsmangelen er et generelt problem og gjør seg gjeldende både hos myndigheter, dommere og praktiserende jurister.

Det er krevende å skaffe seg tilstrekkelig kompetanse om menneskerettighetene, men det er helt avgjørende å øke kompetansen på dette feltet. En skal huske på at menneskerettighetene er de grunnleggende garantiene mot at det begås overgrep mot enkeltpersoner.

I Norge er vårt rettspolitiske fundament, bygget opp slik at vi er villige til å gi mye makt til offentlige myndigheter. De personer som er satt til å håndheve makten, har ofte lite praktisk kunnskap om menneskerettighetene, Men, selv om overgrep foregår, får det ingen konsekvenser for den offentlige tjenestemann eller kvinne. Kanskje skyldes det at vi er et lite land, hvor alle stoler på hverandre og tror at alt offentlige myndigheter gjør, er vel og bra. Konsekvensene av å varsle om krenkelser i Norge er så livs ødeleggende, at det må ropes et kraftig varsku. Det har jeg selv fått merke på kroppen. I virkeligheten skaper den tilsynelatende tryggheten en livsfarlig situasjon. Å gå til kamp mot byråkratiet, kan være svært farlig og ødelegge for deg selv. Tar du opp negative forhold med makteliten, kan ditt liv som du kjente det være over.

Å bli utsatt for krenkelser, er selvsagt klart ulovlig. Likevel skjer det uhindret, mens samfunnet isteden burde ha gjort en stor innsats for å belyse det, og stoppe det. Derfor er det på tide at lovgivere, jurister, dommere, fagforeninger, arbeidstagere og ikke minst presse, blir oppmerksom på hvor omfattende og alvorlig dette problemet er. Katastrofale tap. Lovbeskyttelsen har ikke funnet veien inn i rettslokalene. Grove overgrep og lovbrudd tillates av dommere, som vegrer seg i å gå inn i komplekse problemstillinger på menneskerettighetens område. Det skjer fordi mange jurister og dommere fortsatt har liten kunnskap om disse rettsreglene som er gitt forrang for norsk lov. Dette ødelegger liv og helse.

3. Hva er løsningen?

Løsningene er mange, men krever politisk vilje og prioritering. Det mangler i dag læremidler. Menneskerettigheter er først og fremst ledernes ansvar, og de må ha kunnskap om menneskerettighetsloven og hva som er forbudt å gjøre mot individer. Hovedansvaret ligger hos politikerne. Politikerne må se at det har konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket vårt på et overordnet nivå, jf. menneskerettighetsloven av 1999. Det er på tide at politikerne våre også tar ansvar for mennesker som utsettes for menneskerettighetsbrudd i Norge. Jeg ønsker meg en norsk menneskerettighetskommisjon En slik kommisjon kunne informere publikum og offentlige myndigheter om de grenser menneskerettighetene setter for bruk av offentlig makt. Den bør også kunne gi rådgivning og enkel veiledning om menneskerettigheter, noe som er et sterkt ønske i Strasbourg. Maktmisbruk finnes i alle land. Det spesielle med Norge er at vi i så liten grad problematiserer det og heller prøver å benekte og bortforklare det.

Mange vil kjenne seg igjen i møtet med byråkratiet. Det er som å møte en vegg, hvor frustrasjonene bare bygger seg opp.Mange grupper ville hatt en sterk sak hvis de hadde klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Problemet er bare at det norske rettssystem har knekket mange individer på veien frem til en konvensjonsklage.

Menge mennesker er fortvilet over det de har opplevd i møtet med norsk byråkrati og domstoler. De føler at livet er i ferd med å bli ødelagt og den byråkratiske holdningen til enkeltindividet bare forsterker følelsen av å bli utsatt for offentlige overgrep.

Det som beskrives, er arroganse og ufølsomhet og lang tid i nedverdigende situasjoner og mangel på folk som lytter og prøver å forstå deres smerte.

De som trenger støtte og håp, opplever isteden å bli krenket og ydmyket. Situasjonen er dramatisk. Det sitter tusenvis av mennesker i dette landet, som opplever smerte og fortvilelse over et system der man føler seg fullstendig overkjørt.

For disse menneskene blir politiske festtaler å regne som et ytterligere overgrep mot menneskeverdet. Psykiatrien er et av mange eksempler hvor det syndes i stor grad mot menneskerettighetene. Barnevernet, ett annet. Eldreomsorgen, ett annet. Folk som med god grunn ønsker å vite om deres menneskerettigheter er blitt krenket, må få et sted å henvende seg hvor det de beskriver tas på alvor og på saklig grunnlag vurderes opp mot internasjonale standarder.

Om forfatter:

Marius Reikerås er jurist. Har jobbet mye med menneskerettighetspørsmål, og selv fått føle skjulte makteliters vrede på kroppen etter å ha fulgt opp og drevet frem ‘Dykkersaken’, som mange innen ‘etablisementet’ og makteliten hadde stor økonomisk fordel av ikke ble kjørt opp og frem, avdekket ulovlig virksomhet innen Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet som har pågått gjennom tiår etter tiår, etc.

The Story Of Human Rights

A striking short film defining one of the world’s most misunderstood subjects: human rights.

Menneskerettigheter

Artikkel 1
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
Artikkel 2
Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
Artikkel 3
Enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet.
Artikkel 4
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
Artikkel 5
Ingen må utsettes for tortur eller grusomhet, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Artikkel 6
Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
Artikkel 7
Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
Artikkel 8
Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
Artikkel 9
Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
Artikkel 10
Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
Artikkel 11
1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
2. Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
Artikkel 12
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
Artikkel 13
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
Artikkel 14
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 15
1. Enhver har rett til et statsborgerskap.
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
Artikkel 16
1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
Artikkel 17
1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Artikkel 18
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Artikkel 20
1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
Artikkel 21
1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
Artikkel 22
Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
Artikkel 23
1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
Artikkel 24
Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
Artikkel 25
1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
Artikkel 26
1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
Artikkel 27
1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
Artikkel 28
Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
Artikkel 29
1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 30
Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.