Everything is OK on the New York Subway

28. februar 2010

Luke & Charlie reminding people that everything is OK on the NYC subway.

Reklamer

Vidunderlige nye verden

28. februar 2010

brave
Vidunderlige nye verden (orginaltittel «Brave New World», 1932), en bok av Aldous Huxley

Vidunderlige nye verden er en dystopisk roman skrevet av Aldous Huxley (1894-1963). Romanen ble først utgitt i 1932 og ble Aldous Huxleys best kjente roman. Historien finner sted i London i det 26. århundre. Den forutser en utvikling innen reproduksjonsteknologi, bioteknologi, og «sleep-learning» (å lære mens en sover), som sammen bidrar til å forandre et samfunn.

Boken beskriver en verden som også kan kalles en ironisk utopia: Menneskeheten er uten bekymringer, den er sunn og på et høyt teknologisk plan. Krig og fattigdom har blitt fjernet og alle er permanent lykkelige.

Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold.

Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», en kraftig stimulant som gir fantasier i form av hallusinasjon for å komme vekk fra smerte og dårlige minner.

Tittelen kommer fra Mirandas tale i Shakespeares Stormen, 5. akt, scene I:

«O wonder!
How many goodly creatures are there here!
How beautious mankind is!
O brave new world,
That has such people in’t!»

Kilde: Wikipedia.

Noen sitat fra boken

«Verden er stabil nå. Folk er lykkelige; de får det de vil ha, og de lengter aldri etter det de ikke kan få. De har det bra, de har trygghet, de er aldri syke, de føler ikke dødsangst, de er velsignet uvitende om lidenskap og alderdom; de plages ikke av mødre eller fedre, de har ingen ektefeller eller barn eller elskere som vekker sterke følelser; de er kondisjonerte på en slik måte at de praktisk talt ikke kan oppføre seg annerledes enn de skal.»

«… det er prisen som må betales for stabilitet. En er nødt til å velge mellom lykkelølelse hos folket og det en i gamle dager kalte høy kunst. Vi har ofret den høye kunsten.»

– «Og hva med all den forskningspropagandaen vi driver på skolen?»
– «Ja, men hva slags forskning? De har ikke vitenskapelig utdannelse, så De kan ikke dømme om det. Men jeg var i sin tid en ganske bra fysiker. Altfor god, for jeg var god nok til å gjennomskue at hele vitenskapen vår bare er en kokebok, med en fastlagt teori som ingen får lov å sette et spørsmålstegn ved, og en rekke oppskrifter som det ikke må føres noe til uten etter tillatelse av kjøkkensjefen.»

– «Men jeg liker ubehageligheter.»
– «Vi gjør ikke det,» sa Verdenslederen. «Vi foretrekker å gjøre saken uten bråk og i all gemyttlighet.»
– «Men jeg vil ikke ha gemyttlighet. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha det gode, jeg vil ha synden.»

Oversatt av Goerg Brochmann, forlagt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1979.

Om forfatteren Aldous Huxley

Aldous Leonard Huxley (1894 – 1963) arbeidet med Tavistock Institue, og jobbet som propagandist for den nye verdensorden, ved å promotere narkotika og oppfordre tenåringer til å prøve stoffet.

Han hadde snakket på universitetene ved Ivy League og han snakket mer ærlig der om den egentlige hensikten med hans misjon, fordi at på Berkeley lyttet fakultetene på han og studentene var de som ville være en del av den kontrollerende byråkratiet som kom. 

Huxley døde selv i sin kones armer etter å ha tatt en overdose av meskalin og LSD.

Bestefaren Thomas Henry Huxley var en kjent biolog som stod i spissen med teoriene til Charles Darwin. Hans bror Sir Julian Huxley var den første direktøren for UNESCO (United Nations Education, Science, and Cultural Organization).

«There will be, in the next generation or so, a pharmacological method of making people love their servitude, and producing dictatorship without tears, so to speak, producing a kind of painless concentration camp for entire societies, so that people will in fact have their liberties taken away from them, but will rather enjoy it, because they will be distracted from any desire to rebel by propaganda or brainwashing, or brainwashing enhanced by pharmacological methods. And this seems to be the final revolution.»
– Aldous Huxley, Tavistock Group, California Medical School, 1961

Huxley’s tale The Ultimate Revolution

Fra Universitetet i Berkelye i 1962 om vitenskapelig diktatur

Infowars.com finner du hele skriptet fra talen.

«Bruken av terrorisme har vært kjent i uminnelige tider, og folk har tatt i bruk dem med mer eller mindre oppfinnsomhet, noen ganger med den største grusomhet, noen ganger med en god del ferdigheter, ervervet gjennom prøving og feiling for å finne ut hva som er den beste måten å bruke tortur, fengsling, og begrensninger av ulike slag.»

«Hvis du skal styre noen befolkning i lengre tid, må du ha en viss grad av samtykke, er det vanskelig å se hvordan ren terrorisme kan fungere på ubestemt tid. Det kan fungere for en ganske lang tid, men jeg tror du før eller senere må hente inn et element av overtalelse for å få folk til å samtykke til hva som skjer med dem.»

«Vi er i ferd med å utvikle en hel serier med teknikker som vil gjøre det mulig å kontrollere oligarkiet som alltid har eksistert, og som antagelig vil alltid eksistere for å få folk å elske sitt slavearbeid.»

«Brave New World [boken Vidunderlige Nye Verden], som er en beretning om et samfunn som tar i bruk alle tilgjengelige innretninger, og noen av de innretningene som jeg trodde kunne være mulig å ta i bruk, først og fremst, å standardisere befolkningen, til flate ut upraktisk menneskelige forskjeller, å skape for å si det sånn, masseproduserte modeller av mennesker arrangert i et slags vitenskapelig kastesystemet.»

There will be, in the next generation or so, a pharmacological method of making people love their servitude, and producing dictatorship without tears, so to speak, producing a kind of painless concentration camp for entire societies, so that people will in fact have their liberties taken away from them, but will rather enjoy it, because they will be distracted from any desire to rebel by propaganda or brainwashing, or brainwashing enhanced by pharmacological methods. And this seems to be the final revolution.”

http://s2.wp.com/wp-content/plugins/audio-player/player.swf?m=1236370442g

Aldous Huxley, The Ultimate Revolution (44:17)

Huxley snakker også om underverket med medisinering og elektronisk kontroll av hjernen gjennom mulige implanter eller ledninger i hjernen. Alt som det ville ta bort – den utrolige ensomhet og angst alle føler.

Mike Wallace intervjuer Aldous Huxley i 1958.

Huxley  advart mot det han kalte «over-organisasjonering.» Etter hvert som teknologien blir mer komplisert, sa han, blir det nødvendig å ha flere detaljerte organisasjoner, særlig hierarkiske organisasjoner. Vitenskapen om organisasjonen har utviklet seg tilsvarende, sier Huxley, slik at organisasjoner på en skala som aldri før var mulig, vil  flere og flere mennesker leve som underordnede under en massiv byråkrati.

Han var også bekymret for kreftene propaganda utgjorde i regimene, og var i stand til å levere sine meldinger. Hitler, for eksempel, brukte alle moderne enheter som var tilgjengelig for ham, slik at han kunne pålegge sin vilje på en mengde utdannede folk.

Huxley: «We mustn’t be caught by surprise by our own advancing technology. This has happened again and again in history with technology’s advance and this changes social condition, and suddenly people have found themselves in a situation which they didn’t foresee and doing all sorts of things they really didn’t want to do.»

Huxley utalte videre at «Television is [currently] being used too much to distract everybody all the time.»

Huxley forutså det ville bli introdusert legemiddel som kan endre vår mentale tilstand, men som ikke ville gjøre oss noe vondt – legemiddelet vil endre vårt sinn.

Diktatur i fremtiden, vil holde på sin makt ved å bruke medisinering, som Huxley forutså i boken, og ved bruk av propagande. De vil gjøre det ved å «bypassing the sort of rational side of man and appealing to his subconscious and his deeper emotions, and his physiology even, and so making him actually love his slavery,» og å gjøre de » happy in situations where they oughtn’t to be happy.»

Han var også bekymret for at moderne valgkamper hadde fått en slik tilbakegang at velgerne ble «persuaded below the level of choice and reason.» Huxley var bekymret for at politikerne skulle brukte ulike markedsførings teknikker i sine kampanjer. Spesielt bekymret var han av «subliminal [ubevisst] projection» og andre skjulte overtalelseteknikker.

Så, hvordan tar vi vare på integriteten og verdien av mennesket? Huxley mente det var et spørsmål om utdanning og desentralisering.

På utdanning, understreket Huxley viktigheten med å undervise individualisme og undervisning mot overtalelse. Han følte det viktig å gjøre barna oppmerksomme på overtalelse og andre teknikker.

Og for desentralisering, var hans oppskrift at velgerne fikk igjen makten. Han så for seg mindre valg der velgerne kunne føle at deres stemmer betød noe og at de på en eller annen måte bidro til den politiske prosessen.

Til slutt spurte Wallace: «Is freedom necessary? Is it necessary for a productive society?»

Ja, svarte Huxley: «Creativity and initiative is impossible without a large measure of freedom.»



The Love Police besøkte Bergen

27. februar 2010

Dette er gutta:  The Love Police

The Love Police in Bergen Norway 2010

The Love Police besøker Bergen Politikammer

Go Back To Sleep Bergen

Politiet hindrer morsom folkeopplysning

Besøk YouTube kanalen deres eller hjemmesidene www.thelovepolice.eu og www.cveitch.org.

Se også på Nyhetsspeilet.no.


ADHD – Piller på avveie

27. februar 2010

ADHD
En bok av Aage Georg Sivertsen og Joar Tranøy

«Forfatterne mener den norske skole og foreldrene må ta en stor del av ansvaret for at barn og unge tvinges til å innta tabletter for å tilpasse seg samfunnets normer.

Hovedansvaret må derimot Stortinget og politikerne bære. Hvis alle barn til slutt skal få en diagnose, enten ved at de er for aktive eller ved at de er for lite aktive, da bærer det galt av sted.

Det er det som akkurat nå er i ferd med å skje. Denne boka belyser en skamplet innenfor norsk helsevesen.»

I Norge er det i dag 15 000 barn som fra 3-årsalderen har diagnosen ADHD. De fleste av dem får tabletter, enten Ritalin eller Concerta.

En undersøkelse i Bergen viser at barn i alt for stor grad får diagnosen ADHD og at man dermed – uten tvil – tvinger på barn medisinering som aldri skulle vært gitt.

I forordet stiller de dette spørsmålet:

«Er det virkelig slik atamfetaminlignende preparater skal løse barns oppvekstproblemer?»

Gerd Strand, leder for Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi, skrev i en mail til Joar Tranøy,

«Det gleder meg å lese at i USA medisineres 3 millioner barn under 18 år med Ritalin.»

ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder og oversettes med noe sånt som «oppmerksomhetsforstyrrende hyperaktivitet ute av kontroll».

ADHD er en diagnose som stilles ut fra helt subjektive vurderinger. Verken CT-bilder, blodprøver eller fysiologiske tester kan bevise noen form for sykdom i de tilfellene der barn får diagnosen ADHD.

Tranøy og Sivertsen stiller spørsmålet:

«Hvilken konsekvenser får det for små og store barn når de først får diagnosen ADHD, for så å bli tvangsmedisinert med Ritalin eller Concerta? Blir barna friske?

Det er også vanlig at barn blir diagnosert og medisinert ved motsatte egenskaper, om barnet er for rolig!

Diagnoser som slekter på ADHD er:

  • ODD – Oppositional Defiant Disorder (gjelder «trass-sykdom» for barn i 5-6 -årsalderen som er «egosentriske og narcissistiske»)
  • CD – Conduct Disorder (gjelder diverse antisosial atferd som å lyve og stjele og lignende.)
  • OCD – Obsessive Compulsive Disorder

Tranøy og Sivertsen skriver «for det kan da ikke være slik at alle barn som ikke oppfører seg nøyaktig slik de vokse, eller slik systemet vil de skal oppføre seg er unormale og trenger å bli satt i en bås?»

Hillary Clinton har offentlig reagert mot den utstrakte medisineringen, spesielt Ritalin og lykkepillen Prozac i USA. Clinton har forlangt at skolen skal utvikle metoder for å gi barna et tilbud ut fra egne forutsetninger.

Den store økningen av Ritalin og Concerna i Norge synes dramatisk. Tranøy og Sivertsen mener at hovedårsaken er «at man forsøker å løse atferdsproblemer med å gi barna tabletter. »

Ritalin

Ritalin (methylphendiat chlorid) er et sentralstimulerende medikament som påvirker frigivelsen og opptaket av monoaminerge signalstoffer som igjen på virker hjernens våkenhetsgrad og evne til å hemme nerveimpulser.

Bivirkninger:
Hodepine, nervøsitet, oppstemthet, bevelselsesforstyrrelser, forskjellige mentale forstyrrelser (psykotiske reaksjoner, angst, depresjon), søvnløshet, økt hjerterate og blodtrykk. Og økt selvmordsfare ved å slutte med Ritalin.

Om forfatterne:

Sist gang de utgav bok sammen var i 1997. Da skrev de om hvordan norske tatere ble utryddet fra storsamfunnet. Det var en bok som fikk stor oppmerksomhet og som førte til at både Stortinget og den norske kirke kom med en offentlig unnskyldning overfor det reisendes folk.

Joar Tranøy

Joar Tranøy er en norsk psykolog og forsker. Han har skrevet en rekke artikler og populære bøker om kontroversielle temaer innenfor psykologien og psykisk helse.

Tranøy har særlig vært interessert i psykiatriens overgrep mot enkeltmennesker (slik som i tilfellet Arnold Juklerød) og han har i sin forskning avdekket interessante forhold. For eksempel rundt praksisen av lobotomi i Norge, i bruken av LSD i behandlingsøyemed, samt han har sterkt kritisert bruken av ritalin hos skolebarn.

Aage Georg Sivertsen

Aage Georg Sivertsen er Cand. Philol historiker, forfatter og journalist. Han har vært freelance journalist for Dokument 2 og NRK.

En lettlest bok

Boken er på kun 76 sider, det tar bare noen få timer å lese den. Ta en tur innom biblioteket å lei den!


Endring av lov om vann og avløp

24. februar 2010

vannbevegelsen

Høringsuttalelse til «Utkast til lov om kommunalt eigarskap og kommunale vass- og avløpsgebyr» (Lovfesting av kommunalt eierskap til vann og avløpsanlegg.

Lovforslaget har sin bakgrunn i Stortingets vedtak av 3. april 2008, der ”Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endring i eksisterende lovverk som sikrer at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige. Lovgivningen må gi unntak fra offentlig eie for de vann- og avløpsvirksomheter som i dag er organisert som ikke-kommersielle private andelslag eid av abonnentene, slik at dagens eierorganisering for disse kan videreføres”.

Vannbevegelsen
Vannposten nr. 69 Endring av lov om vann og avløp
Juni 2009

Sammendrag

Vi slutter oss til det vi oppfatter som intensjonen bak det opprinnelige forslaget, hvilket er å sikre vann som fellesgode. Skal intensjonen kunne oppfylles, kreves det, etter vår oppfatning, en annen organisering enn kommunalt eie med mulighet for konkurranseutsetting, slik departementets forslag går ut på. Lovforslaget mangler også en klausul mot kommersialisering. Undertegnende organisasjoner anser det for nødvendig å presisere et forbud mot kommersialisering[1].

Bakgrunn for høringsuttalelsen

Vi bestrider at det finnes kommunale vann- og avløpsanlegg i den forstand at de eies av kommunene. De såkalt ”kommunale anleggene” er eiet av abonnentene, men driftes  av kommunen. Dermed kan det heller ikke være tale om å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen ”forblir heleid av det offentlige”. De ”offentlige” vann- og avløpsanleggene er ikke-kommersielle private andelslag eid av abonnentene.

En utbredt misforståelse blant politikere, har imidlertid gjort  det mulig å omorganisere en del ”kommunale” vann- og avløpsvirksomheter i egne foretak, der kommuner står som eiere. Dette er et alvorlig juridisk feilgrep.

Norske vann- og avløpsverk er private og ikke-kommersielle. Samtidig er de fellesgoder, siden eierskapet følger boligen og andelen i anleggene ikke kan omsettes. Abonnentene er medeiere i det anlegget de til enhver tid er tilkoblet. Systemet sørger for at vannforsyningen er et fellesgode, selv om det offentlige aldri har vært forpliktet til å levere vann eller sørge for avløp.

Vann- og avløpsanleggene er eid av abonnentene, ikke av kommuner

Å overføre eierskapet til kommunene, slik lovforslaget lyder, anser vi for et overgrep mot den sosiale struktur vann- og avløpssektoren har hatt inntil våre dager. Tidligere generasjoner har ytt store bidrag til vann og avløp, uten tanke på profitt. Og investeringene har vært i et 100-årsperspektiv. Å frata abonnentene eierskapet til vann- og avløpsanleggene vil være ensbetydende med tyveri. Det vil ikke minst få konsekvenser for fremtidige generasjoner.

De vannforsyningsanlegg som driftes av kommuner i dag er historisk sett etablert i ikke-offentlig regi av abonnentene. Kommunene har siden overtatt driften, og i mange tilfeller slått sammen flere mindre anlegg til ett større. Det endrer imidlertid ikke eiendomsforholdene. Unntakene fra disse felleseide anleggene er mindre private utbygginger, for eksempel i hyttefelt, med én eier til hele anlegget. De fleste, om ikke de største vannforsyninger i Norge er driftet av abonnentene selv. I tillegg finnes hundre tusener individuelle løsninger.

Det er m.a.o. historiske tradisjoner for direkte demokratisk deltakelse innen vann- og avløpshåndteringen.

Det faktum at abonnentene eier vann- og avløpsanleggene kommer blant annet til uttrykk i vann- og avløpsbudsjettene, som holdes strengt adskilt fra kommunenes budsjetter. Vann og avløp finansieres av abonnentene gjennom egne avgifter. Abonnentene finansierer også den del av teknisk etat som drifter vann og avløp.

Den internasjonale trenden blant dem som ikke ønsker kommersialisering av VA-området, er fortsatt direkte demokratisk medvirkning. Det gjelder spesielt for vannforsyningen, som naturlig nok er livsviktig for oss alle.

”El agua es del pueblo el agua es nuestra“

Det er flere årsaker til at man i en eventuell lov om vann og avløp bør holde fast ved abonnenteie.

Det er økende kommersialiseringspress overfor offentlig sektor

I øyeblikket er dette aktualisert med Tjenestedirektivet. Men Tjenestedirektivet vil ikke kunne omfatte vann og avløp så lenge disse forblir abonnenteide.

For å sikre seg mot et allment kommersialiseringspress er lovfestet abonnenteie ett virkemiddel. Det er samtidig nødvendig å klausulere at vann ikke kan være en vare i et marked.

Kommersialisering i offentlig regi?

Det foreliggende forslag til lov om offentlig eie av vann- og avløpsanlegg har ingen klausul mot kommersialisering. Lovens §5 sier at kommunen fastsetter gebyret, men ingenting om at gebyret kun skal dekke de faktiske utgiftene, hva vi tidligere betegnet som selvkost. (Begrepet ’selvkost’ ble omdefinert i 2003 og gir i dag rom for fortjeneste under beregning av kapitalkostnader. ’Selvkost’ er derfor ikke lenger et dekkende ord for ’ikke-kommersiell’.)

Loven synes således å åpne for kommersialisering i offentlig regi. Lovfestet offentlig eie av vannforsyningen vil kunne føre til et kommersielt system, lignende det vi i dag har for strømforsyningen. Tidligere kommunal- og regionalminister Erna Solberg la opp til et slikt system. Hun endret reglene for beregning av selvkost, innførte benchmarking og bestilte en utredning om rammefinansiering for drift av vannforsyningen tilsvarende ordningen for strømnettet.

Kommunene kan, spesielt i stramme økonomiske tider, bli fristet til å hente inntekter fra vann og avløp. Kommunenes Sentralforbund fremmet et slikt forslag allerede i 2005 (KOU 2005:1).

Konkurranseutsetting

Lovforslaget gir kommunene rett til å sette bort driften til private. I praksis vil dette være ensbetydende med transnasjonale selskaper. Det er naturlig at selskaper som ikke er ideelle foretak, er interessert i drift av vann og avløp i den grad virksomheten gir avkastning.

Konkurranseutsetting kan derfor oppfattes som kommersialisering. Tjenestedirektivet omfatter alle offentlige virksomheter som drives kommersielt. Enten kommunene selv tar inntekter fra vann og avløp eller ikke, vil konkurranseutsetting føre vann og avløp inn under Tjenestedirektivet. GATS-avtalen er en annen internasjonal avtale innen Verdens Handelsorganisasjon (WTO), som vil ha betydning for en kommersialisert vannforsyning.

Konkurranseutsetting og kommersialisering kan unngås ved å beholde og lovfeste abonnenteie. I tillegg bør det lovfestes et forbud mot salg av vann til annet enn (det man tidligere mente med) selvkost.

Eiendomsrett til vann og konsesjon for vannuttak

Forslag til lov om offentlig eie av vann- og avløpsanlegg omfatter ikke vannkilder eller konsesjoner for vannuttak. Vi anser det for nødvendig at også konsesjonslovgivningen og eierskap til ferskvann omtales i en lov om vann og avløp.

Det er vår oppfatning at ingen bør kunne eie vann. Vannressursloven må gi klart uttrykk for at ingen kan eie vann. Grunneier skal ikke ha eiendomsrett til vann, bare grunnen over eller under vannet.

NVE har i flere år gitt konsesjon for drikkevannsuttak til vannkraftverk. Dette er først senere  hjemlet i lov (Vannressursloven kap. 4, §30). Små kraftverk kan omsettes på verdensmarkedet uten hjemfallsheftelser. Retten til drikkevannsuttak vil følge kraftverket ved salg. En lov om vann og avløp må forby salg av drikkevannsrettigheter. Det bør lovfestes at rett til drikkevannsuttak kun kan gis til abonnenteide vannverk.

Konklusjon

Vi er av den oppfatning at det er av vesentlig betydning at vann- og avløpsanlegg og rett til vannuttak underlegges direkte demokratisk kontroll. Vann- og avløpsanlegg kan bare eies av abonnentene. Vann og avløp skal ikke kunne kommersialiseres; vann er ingen vare. Ingen skal heller kunne eie ferskvannsressurser. Rett til vannuttak/konsesjon skal bare gis til abonnenteide vannverk.

Vårt forslag til lov er som følger:

§ 1 skal lyde: Felles eigarskap til vass- og avløpsanlegg

Nye vass- og avløpsanlegg skal vere fullt ut eigd av abonnentane. Eksisterande vass- og avløpsanlegg kan berre seljast eller på annan måte overdragast til eigne abonnentar. I lova her er vass- og avløpsanlegg hovudleidningar for vatn og avløp, pumpestasjonar, høgdebasseng, anlegg for handtering og reinsing av vatn og avløp m.v. Lova her gjeld for alle vass- og avløpsanlegg. Anlegga skal organiserast som ikkje-kommersielle andelslag eigd av dei til ein kvar tid tilkobla abonnentane. Eigarskapen fylgjer bustaden.

§ 2 skal lyde: Kommunalt løyve til vesentleg utviding av eksisterande vass- og avløpsanlegg eller etablering av nytt anlegg

Kommunen kan etter søknad gi løyve til samanslåing eller vesentleg utviding av eksisterande vass- og avløpsanlegg eller til etablering av nytt anlegg, dersom anlegget organiserast som andelslag eigd av brukarane.

§ 3 skal lyde: Vass- og avløpsbetaling

Betaling kan krevjast jamvel av eigedom som det ikkje er hus på. Er det ikkje bygd på eigedomen av di det, i lov eller i vedtak av offentleg styresmakt, er sett forbod mot bygging, kan det ikkje krevjast betaling så lenge forbodet gjeld. Det same gjeld når byggjehindringa er annan serleg grunn som eigaren ikkje har ansvaret for. Betaling kan og krevjast for eigedom som slepp ut avløpsvatn i vassdrag når vassdraget leggjast i lukka leidning.

Når ikkje anna er avtala, skal betaling for bortfest grunn svarast av festaren og ikkje av eigaren, i fall festaren har arvefeste eller festerett for så lang tid at det er att minst 30 år av festetida rekna frå den tid skyldnaden kom opp. Det same gjeld når avtala gjev festaren rett til å krevja festetida lengd så mykje at det vert att ei festetid på minst 30 år som nemnt, om festaren gjer bruk av retten sin.

§ 4 skal lyde: Råma for fastsetjing av vass- og avløpsbetaling

Betalinga skal vera eingongsbetaling for tilknyting og en årleg sum. Betalingene skal ikkje vere høgre enn dei verkelege utgiftene. Men det står sameiga fritt å gjere avsettinger i fond med tanke på framtidige investeringar. Avsettingene skal ikkje skattleggjast, avdi dei gjerest for framtidige slekter.

§ 5 skal lyde: Lovpant og tvangsgrunnlag for utlegg

Forfalte krav etter denne lova er sikra med lovpant i eigedomen.

§ 6 skal lyde: Ikraftsetjing

Lova tek til å gjelde frå den tid Kongen fastset.

[1] Med kommersialisering menes forhold der eierskap og drift er delt i separate virksomheter og utfører har mulighet for å beregne fortjeneste, enten det er offentlig eller privat selskap som står for driften.

Besøk Vannbevegelsen på www.vannbevegelsen.no.

Fet skrift uthevet av Odd Inge, Ubesvarte Spørsmål.

HØRINGSUTTALELSE TIL

”UTKAST TIL LOV OM KOMMUNALT EIGARSKAP OG

KOMMUNALE VASS- OG AVLØPSGEBYR

(LOVFESTING AV KOMMUNALT EIERSKAP TIL VANN

OG AVLØPSANLEGG)

Lovforslaget har sin bakgrunn i Stortingets vedtak av 3. april 2008, der ”Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endring i eksisterende lovverk som sikrer at vann- og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige. Lovgivningen må gi unntak fra offentlig eie for de vann- og avløpsvirksomheter som i dag er organisert som ikke-kommersielle private andelslag eid av abonnentene, slik at dagens eierorganisering for disse kan videreføres”.

Sammendrag

Vi slutter oss til det vi oppfatter som intensjonen bak det opprinnelige forslaget, hvilket er å sikre vann som fellesgode. Skal intensjonen kunne oppfylles, kreves det, etter vår oppfatning, en annen organisering enn kommunalt eie med mulighet for konkurranseutsetting, slik departementets forslag går ut på. Lovforslaget mangler også en klausul mot kommersialisering. Undertegnende organisasjoner anser det for nødvendig å presisere et forbud mot kommersialisering[1].

Bakgrunn for høringsuttalelsen

Vi bestrider at det finnes kommunale vann- og avløpsanlegg i den forstand at de eies av kommunene. De såkalt ”kommunale anleggene” er eiet av abonnentene, men driftes av kommunen. Dermed kan det heller ikke være tale om å sikre at vann- og avløpsinfrastrukturen ”forblir heleid av det offentlige”. De ”offentlige” vann- og avløpsanleggene er ikke-kommersielle private andelslag eid av abonnentene.

En utbredt misforståelse blant politikere, har imidlertid gjort det mulig å omorganisere en del ”kommunale” vann- og avløpsvirksomheter i egne foretak, der kommuner står som eiere. Dette er et alvorlig juridisk feilgrep.

Norske vann- og avløpsverk er private og ikke-kommersielle. Samtidig er de fellesgoder, siden eierskapet følger boligen og andelen i anleggene ikke kan omsettes. Abonnentene er medeiere i det anlegget de til enhver tid er tilkoblet. Systemet sørger for at vannforsyningen er et fellesgode, selv om det offentlige aldri har vært forpliktet til å levere vann eller sørge for avløp.

Vann- og avløpsanleggene er eid av abonnentene, ikke av kommuner

Å overføre eierskapet til kommunene, slik lovforslaget lyder, anser vi for et overgrep mot den sosiale struktur vann- og avløpssektoren har hatt inntil våre dager. Tidligere generasjoner har ytt store bidrag til vann og avløp, uten tanke på profitt. Og investeringene har vært i et 100-årsperspektiv. Å frata abonnentene eierskapet til vann- og avløpsanleggene vil være ensbetydende med tyveri. Det vil ikke minst få konsekvenser for fremtidige generasjoner.

De vannforsyningsanlegg som driftes av kommuner i dag er historisk sett etablert i ikke-offentlig regi av abonnentene. Kommunene har siden overtatt driften, og i mange tilfeller slått sammen flere mindre anlegg til ett større. Det endrer imidlertid ikke eiendomsforholdene. Unntakene fra disse felleseide anleggene er mindre private utbygginger, for eksempel i hyttefelt, med én eier til hele anlegget. De fleste, om ikke de største vannforsyninger i Norge er driftet av abonnentene selv. I tillegg finnes hundre tusener individuelle løsninger.

Det er m.a.o. historiske tradisjoner for direkte demokratisk deltakelse innen vann- og avløpshåndteringen.

Det faktum at abonnentene eier vann- og avløpsanleggene kommer blant annet til uttrykk i vann- og avløpsbudsjettene, som holdes strengt adskilt fra kommunenes budsjetter. Vann og avløp finansieres av abonnentene gjennom egne avgifter. Abonnentene finansierer også den del av teknisk etat som drifter vann og avløp.

Den internasjonale trenden blant dem som ikke ønsker kommersialisering av VA-området, er fortsatt direkte demokratisk medvirkning. Det gjelder spesielt for vannforsyningen, som naturlig nok er livsviktig for oss alle.

”El agua es del pueblo   el agua es nuestra“

Det er flere årsaker til at man i en eventuell lov om vann og avløp bør holde fast ved abonnenteie.

Det er økende kommersialiseringspress overfor offentlig sektor

I øyeblikket er dette aktualisert med Tjenestedirektivet. Men Tjenestedirektivet vil ikke kunne omfatte vann og avløp så lenge disse forblir abonnenteide.

For å sikre seg mot et allment kommersialiseringspress er lovfestet abonnenteie ett virkemiddel. Det er samtidig nødvendig å klausulere at vann ikke kan være en vare i et marked.

Kommersialisering i offentlig regi?

Det foreliggende forslag til lov om offentlig eie av vann- og avløpsanlegg har ingen klausul mot kommersialisering. Lovens §5 sier at kommunen fastsetter gebyret, men ingenting om at gebyret kun skal dekke de faktiske utgiftene, hva vi tidligere betegnet som selvkost. (Begrepet ’selvkost’ ble omdefinert i 2003 og gir i dag rom for fortjeneste under beregning av kapitalkostnader. ’Selvkost’ er derfor ikke lenger et dekkende ord for ’ikke-kommersiell’.)

Loven synes således å åpne for kommersialisering i offentlig regi. Lovfestet offentlig eie av vannforsyningen vil kunne føre til et kommersielt system, lignende det vi i dag har for strømforsyningen. Tidligere kommunal- og regionalminister Erna Solberg la opp til et slikt system. Hun endret reglene for beregning av selvkost, innførte benchmarking og bestilte en utredning om rammefinansiering for drift av vannforsyningen tilsvarende ordningen for strømnettet.

Kommunene kan, spesielt i stramme økonomiske tider, bli fristet til å hente inntekter fra vann og avløp. Kommunenes Sentralforbund fremmet et slikt forslag allerede i 2005 (KOU 2005:1).

Konkurranseutsetting

Lovforslaget gir kommunene rett til å sette bort driften til private. I praksis vil dette være ensbetydende med transnasjonale selskaper. Det er naturlig at selskaper som ikke er ideelle foretak, er interessert i drift av vann og avløp i den grad virksomheten gir avkastning.

Konkurranseutsetting kan derfor oppfattes som kommersialisering. Tjenestedirektivet omfatter alle offentlige virksomheter som drives kommersielt. Enten kommunene selv tar inntekter fra vann og avløp eller ikke, vil konkurranseutsetting føre vann og avløp inn under Tjenestedirektivet. GATS-avtalen er en annen internasjonal avtale innen Verdens Handelsorganisasjon (WTO), som vil ha betydning for en kommersialisert vannforsyning.

Konkurranseutsetting og kommersialisering kan unngås ved å beholde og lovfeste abonnenteie. I tillegg bør det lovfestes et forbud mot salg av vann til annet enn (det man tidligere mente med) selvkost.

Eiendomsrett til vann og konsesjon for vannuttak

Forslag til lov om offentlig eie av vann- og avløpsanlegg omfatter ikke vannkilder eller konsesjoner for vannuttak. Vi anser det for nødvendig at også konsesjonslovgivningen og eierskap til ferskvann omtales i en lov om vann og avløp.

Det er vår oppfatning at ingen bør kunne eie vann. Vannressursloven må gi klart uttrykk for at ingen kan eie vann. Grunneier skal ikke ha eiendomsrett til vann, bare grunnen over eller under vannet.

NVE har i flere år gitt konsesjon for drikkevannsuttak til vannkraftverk. Dette er først senere hjemlet i lov (Vannressursloven kap. 4, §30). Små kraftverk kan omsettes på verdensmarkedet uten hjemfallsheftelser. Retten til drikkevannsuttak vil følge kraftverket ved salg. En lov om vann og avløp må forby salg av drikkevannsrettigheter. Det bør lovfestes at rett til drikkevannsuttak kun kan gis til abonnenteide vannverk.

Konklusjon

Vi er av den oppfatning at det er av vesentlig betydning at vann- og avløpsanlegg og rett til vannuttak underlegges direkte demokratisk kontroll. Vann- og avløpsanlegg kan bare eies av abonnentene. Vann og avløp skal ikke kunne kommersialiseres; vann er ingen vare. Ingen skal heller kunne eie ferskvannsressurser. Rett til vannuttak/konsesjon skal bare gis til abonnenteide vannverk.

Vårt forslag til lov er som følger:

§ 1 skal lyde: Felles eigarskap til vass- og

avløpsanlegg

Nye vass- og avløpsanlegg skal vere fullt ut eigd av abonnentane. Eksisterande vass- og avløpsanlegg kan berre seljast eller på annan måte overdragast til eigne abonnentar. I lova her er vass- og avløpsanlegg hovudleidningar for vatn og avløp, pumpestasjonar, høgdebasseng, anlegg for handtering og reinsing av vatn og avløp m.v. Lova her gjeld for alle vass- og avløpsanlegg. Anlegga skal organiserast som ikkje-kommersielle andelslag eigd av dei til ein kvar tid tilkobla abonnentane. Eigarskapen fylgjer bustaden.

§ 2 skal lyde: Kommunalt løyve til vesentleg utviding av eksisterande vass- og avløpsanlegg eller etablering av nytt anlegg

Kommunen kan etter søknad gi løyve til samanslåing eller vesentleg utviding av eksisterande vass- og avløpsanlegg eller til etablering av nytt anlegg, dersom anlegget organiserast som andelslag eigd av brukarane.

§ 3 skal lyde: Vass- og avløpsbetaling

Betaling kan krevjast jamvel av eigedom som det ikkje er hus på. Er det ikkje bygd på eigedomen av di det, i lov eller i vedtak av offentleg styresmakt, er sett forbod mot bygging, kan det ikkje krevjast betaling så lenge forbodet gjeld. Det same gjeld når byggjehindringa er annan serleg grunn som eigaren ikkje har ansvaret for. Betaling kan og krevjast for eigedom som slepp ut avløpsvatn i vassdrag når vassdraget leggjast i lukka leidning.

Når ikkje anna er avtala, skal betaling for bortfest grunn svarast av festaren og ikkje av eigaren, i fall festaren har arvefeste eller festerett for så lang tid at det er att minst 30 år av festetida rekna frå den tid skyldnaden kom opp. Det same gjeld når avtala gjev festaren rett til å krevja festetida lengd så mykje at det vert att ei festetid på minst 30 år som nemnt, om festaren gjer bruk av retten sin.

§ 4 skal lyde: Råma for fastsetjing av vass- og avløpsbetaling

Betalinga skal vera eingongsbetaling for tilknyting og en årleg sum. Betalingene skal ikkje vere høgre enn dei verkelege utgiftene. Men det står sameiga fritt å gjere avsettinger i fond med tanke på framtidige investeringar. Avsettingene skal ikkje skattleggjast, avdi dei gjerest for framtidige slekter.

§ 5 skal lyde: Lovpant og tvangsgrunnlag for utlegg

Forfalte krav etter denne lova er sikra med lovpant i eigedomen.

§ 6 skal lyde: Ikraftsetjing

Lova tek til å gjelde frå den tid Kongen fastset.


Sannhet og løgner i krigen mot terror

23. februar 2010
Breaking The Silence, en dokumentarfilm av John Pilger, gransker sannhet og løgner i krigen mot terror og «frigjøringen» av land hvor blodutgytelse og undertrykkelsen fortsetter. Pilger undersøker uoverensstemmelser mellom amerikanske og britiske påstander for krigen mot terror, og fakta som han finner i Afghanistan og Washington DC.

Breaking The Silence – Truth and Lies in the War on Terror av John Pilger


http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-210088912352527308&hl=nb&fs=true

I 2001, mens bombene begynte å falle, lovte George W. Bush Afghanistan «generøsiteten av Amerika og dens allierte». Nå [2003] gjenvinner krigsherrene makten, religiøse fundamentalister fornyer sitt grep, og militære trefninger fortsetter rutinemessig. I det «frigjorte» Afghanistan, har USA sine militære baser og adgang til oljerørene, mens folket har krigsherenne som er «på mange måter verre enn Taliban» sier ei kvinne.

Tidligere president Bush refererer angrepene på Afghanistan og Irak som to ‘flotte seirer’. Pilger stiller spørsmålet – seier over hvem, og til hvilket formål? Pilger beskriver Afghanistan som et land «more devastated than anything I have seen since Pol Pot’s Cambodia.»

Globalisering: The New Rulers of the World

23. februar 2010

‘The New Rulers of the World’ (Verdens nye herskere) er en dokumentarfilm av John Pilger. Han undersøker her effekten av globalisering, og setter søkelyset på Indonesia, et land beskrevet av Verdensbanken som en ‘model pupil‘  fram til dens globaliserte kollaps i 1998.

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-7932485454526581006&hl=nb&fs=true

Dokumentaren undersøker de forferdelige arbeidsforholdene på fabrikkene til kjente merkenavn. Pilger stiller spørsmål som

  • Hvem er den virkelige vinneren av globalisert økonomi?
  • Hvem hersker verden?
  • Er det regjeringer eller noen få store selskaper?

Ford Motor Company er alene større enn økonomien til Sør-Afrika. Enormt rike menn som Bill Gates, har en velstand størren enn hele Afrika.

Pilger går bak den nye trenden av en ny global økonomi, og avslører at forholdene mellom rik og fattig har aldri vært større – 2/3 av verdens barn lever i fattighet.

Dokumentaren tar en titt på verdens nye herskere – de store multinasjonale, regjeringene og institusjonene som støtter verdens nye herskere – Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Under reglene til IMF, mister millioner av mennesker verden over jobbene sine og levebrødet sitt. Realiteten bak den moderne shoppingen og de kjente merkevarene er fabrikker med lave lønninger og ellendige arbeidsforhold som blir vist med skjult kamera i dokumentaren, denne økonomien blir kopiert i land etter land.

Pilger reiser til Indonesia og Washington, og stiller utfordrende spørsmål som sjelden blir stilt i hovedstrømsmedia, og avslører skandalen med globalisering, innkludert avslørende intervju med noen av toppene til Verdensbanken og IMF.