Frihet neste gang

frihet neste gang
Frihet neste gang (2007), orginaltittel: Freedom Next Time (2006), av John Pilger

Frihet neste gang handler om dem som får føle konsekvensene av vestlig storpolitikk på kroppen og om menneskers lange kamp for frihet.

John Pilger undersøker konflikter som ikke lenger har verdens oppmerksomhet rettet mot seg. Han oppsøker Sør-Afrika, India, Palestina og Afghanistan, og rapporterer fra hverdagen til de som blir direkte berørt av det toppolitiske maktspillet.

Forfatteren viser den permanente unntakstilstanden vanlige palestinere lever i.

Han undersøker også tilværelsen til de tidligere øyboerne på Diego Garcia i det Indiske hav. De ble tvangsevakuert av britiske myndigheter på 1960-tallet og flyttet til Mauritius, hvor de lever i stor fattigdom.

Nelson Mandela har i kampen om frihet inngått en rekke kompromisser. Virkelig frihet for Sør-Afrika er fortsatt en fjern drøm for folket hans.

Boken tilbyr en motgift til de autoriserte versjonene av samtidshistorien, som sensurerer ved å fortie og tvinger gjennom dobbeltmoral.

«Da verden gråt for de uskyldige som døde i USA [11. september 2001], rapporterte FNs Mat- og landbruksorganisasjon at den daglige dødelighetsraten fortsatt var den samme: 36 615 barn hadde dødd av virkningene av ekstrem fattigdom.»

«Iran-Contras-skandalen» skriver Pilger blir

«fremstilt som en pinlig innenrikspolitisk sak for Reagan-administrasjonen, snarere enn en konspirasjon som skulle få Nicaraguas regjering til å blø i hjel, en regjerning som ikke utgjorde noen trussel utover det å være et godt eksempel.»

En kjennelse fra Den internasjonale domstolen i Haag dømte USA til den eneste regjering som domstolen noensinne har blitt dømt for «terrorisme».

I 1987 fattet FNs generalforsamling en resolusjon som sa at alle medlemsland skulle kjempe mot «terrorisme uansett hvor den forekom og uansett hvem som sto bak». Bare USA og Israel stemte imot.

«Fra 1945 til 2000 forsøkte USA å styrte femti regjeringer, mange av dem demokratiske valgt, og å knuse tretti folkebevegelser som kjempet mot tyranniske regimer. Underveis bombet de tjuefem land, forårsaket mange millioner dødsfall og tok håpet fra enda flere millioner.»

Tyveriet av en nasjon

På slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet ble hele befolkningen på Chagosøynene i Det indiske hav lurt, presset og til sluttfordrevet fra hjemlandet. Dette ble gjort for at den største øya, Diego Garcia, kunne bli gitt til amerikanerne som skulle bygge en militærbase på den.

At øyboerne var britiske statsborgere og hadde røtter på øyene som gikk tilbake til 1700-tallet, at de snakket et eget språk og hadde en egen kultur, var uten betydning.

Les mer i innlegget MV Nordvær og Diego Garcia.

Stealing a Nation

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-3667764379758632511&hl=nb&fs=true

Det siste tabuet

Kapittelet handler om den systematiske kontinuiteten i Israels 52 år lange undertrykkelse og mishandling av palestinere.

En undersøkelse ved Universitetet i Glasgow avdekket at 9 % av unge briter som så på nyheter på TV, visste at israel var okkupasjonsmakten og de ulovlige bosetterne jøder.

Betegnelsen «de okkuperte områdene» ble sjelden forklart, og folk fikk ikke vite at palestinerne var for for en ulovlig militærokkupasjon.

Siden Israel ble opprettet har landet trosset 246 sikkerhetsrådsresolusjoner og mer enn dobbelt så mange generalforsamlingsresolusjoner.

Palestinernes rett til tilbakevending, som er slått fast i FN-resolusjonen 194, blitt bekreftet på nytt av det internasjonale samfunn 135 ganger i perioden 1948-2000.

Pilger sier om den tre uker lange okkupasjonen av Ramallah:

«Ødeleggelsen var selektiv. Målene var åpenbart ikke å «ødelegge terrorens infrastruktur», men å ødelegge det organiserte samfunns infrastruktur. Den grove vandalismen og ondskapsfullheten virket systematisk … Da barna fikk lov til å komme tilbake [til Aziz Shahen jenteskole] var alt rasert: pultene og stolene og lærebøkene deres, …»

En kan trekke paralleller mellom Apartheid i Sør-Afrika og konflikten mellom Palestina og Israel

Jøder fra hvilket som helst land kan komme og leve som fullverdige borgere i Israel, mens den innfødte befolkningen nektes retten til å bo i sitt eget hjemland. Det finnes restriksjoner for hvor mye land ikke-jøder kan eie og hvor de kan bygge husene sine. Åtti prosent av alt land eid av istraelske arabere har blitt konfiskert. I tillegg til veier kun for jøder, finnes det nå også fritidsanlegg kun for jøder, inkludert strender.

Palestine is still the Issue

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=746557429802139093&hl=nb&fs=true

Strålende India

I India har det ankommet et nytt imperium: Bush-imperiet med «frihandel», borgerlig forbrukstenkning, internasjonale kundeservicesentre, et blodtørstig meritokrati og en ny kamp for frihet.

Apartheid døde ikke

Selv om Apartheidsystemet i Sør-Afrika er borte, er ikke fattigdomsproblemet løst i det «frie» Sør-Afrika.

Situasjonen beskrives som «desperat» for 22 millioner mennesker, mer enn 5 millioner  barn går uten mat, og helsesystemet er ute av stand til å takle epidemiske sykdommer som AIDS og tuberkulose. Alle indikatorene på fattigdom og arbeidsledighet har vist betydelig økning siden 1995.

I 1936 eide hvite bønder mer enn 86 % av landbruksjorden. I løpet av det første tiåret under demokratisk styre ble mindre enn 4 % av landbruksjorden i hvitt eie gitt tilbake.

Etter at demokrati har blitt innført har gjennomsnittsinntektene til hvite gått opp med 15 %, mens for svarte har inntektene gått ned 19 %.

Apartheid Did Not Die

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=1703882076699058982&hl=nb&fs=true

Frigjøringen av Afghanistan

I 2001, mens bombene begynte å falle, lovte George W. Bush Afghanistan “generøsiteten av Amerika og dens allierte”. Nå [2003] gjenvinner krigsherrene makten, religiøse fundamentalister fornyer sitt grep, og militære trefninger fortsetter rutinemessig.

I det “frigjorte” Afghanistan, har USA sine militære baser og adgang til oljerørene. Folket har de samme krigsherrene som USA hadde fostret opp under den sovjetiske okkupasjonen. Ei kvinne sier de er “på mange måter verre enn Taliban”.

Taliban hadde gjort opium forbudt, men de nåværende, demokratiske krigsherrene tjener seg rike på Heroin, som til slutt havner i byer som Oslo.

Pilger beskriver Afghanistan som et land “more devastated than anything I have seen since Pol Pot’s Cambodia.”

Gjennom alle store
humanitære kriser, er Afghanistan det landet som har fått minst hjelp. Bare 3 % av all internasjonal «bistand» har gått til gjenoppbygging. 84 % går til militærkoalisjonen, som har gått til å betale for invasjonen og etableringen av militærbaser m.m.

I 1978 ble regimet styrtet, og regjeringen ble dannet av Afghanistans demokratiske folkeparti (PDPA). Regjeringen kom med løfter om sosiale reformer av et slag ingen hadde sett maken til.
Alle jenter kunne gå på videregående skole og universitet. Vi kunne gå hvor vi ville og gå kledd slik vi ønsket … Vi pleide å gå på kafeer og kino for å se de nyeste indiske filmene på fredager … Alt begynte å gå galt da mujahedin begynte å vinne … de drepte lærere og brente skoler … Det var rart og trist å tenke på at dette var de menneskene Vesten hadde støttet

Afghanske mujahedin – så vel som Taliban og al-Qaide – ble i praksis skapt av CIA, ISI og Storbritannias MI6.
Offisielt begynte CIA å hjelpe mujahedin i 1980, etter at Sovjetunionen invaderte Afghanistan. Men sannheten er at finansieringa begynte 6 måneder før invasjonen

Breaking The Silence – Truth and Lies in the War on Terror

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-210088912352527308&hl=nb&fs=true

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: