Snubletråd for sannhetspredikanter: Dogmatikere, innsigelser, spørsmål og psykologisk kontrovers – del 1

Som “sannhetspredikant” møter man på en rekke hindringer når det kommer til å “frelse hedninger”. Svært ofte brukes predikantens tid til å studere og overkomme de “ikke-troendes” fornektelse og psykologiske sperrer i forhold til 9/11, heller enn å formidle de faktiske indisier og bevis som foreligger.

Anders
Søvnløse Netter
10. juli 2007

Studerer vi historien vil vi ganske snart oppdage at ting som en gang ble oppfattet som galskap, idag er godtatt med den største selvfølge. Ikke så alt for langt tilbake i tid ble forestillingen om bakteriers eksistens oppfattet som fullstendig sinnsyk, og et brudd på all tenkelig fornuft og logikk. Det samme gjaldt teorien om at jorda var rund. Òg skulle man komme til å nevne at en trodde mennesket en gang i fremtiden kunne reise rundt i “flygende maskiner”, så var vel veien til kasjotten, eller galehuset, nær på et faktum. Akademikere fra fordums tid satte da, som nå, sin ære i egen evne til kritisk tenking og til å unngå logiske feilslutninger. Historien kan dog vise oss at for disse menneskene var virkeligheten en ganske annen enn det den fortonet seg som. Selv om noe virker umulig og vanskelig å forstå i dag, kan det være en kjensgjerning i morgen.

Snubletråd, men for hvem?

Et ofte påtruffet hinder i formidlingen av “9/11-sannhet”, er at folk slettes ikke vil høre på slikt “sludder”. Akademia og MSM (”mainstream media”) har gjort en utmerket jobb når det kommer til å få folk til å styre vekk ifra alt som lukter av konspirasjonsteori – noe som har resultert i at de aller fleste har utviklet en sterkt fremskreden “konspirasjonsfobi”. Mange vegrer seg for å bli stemplet som en av dem, forvirret, virkelighetsfjern, paranoid og KTer (konspirasjonsteoretiker), uansett hvor fornuftstridig det kan være å holde seg på den rette siden. I en tid hvor det er hipt å være seg selv, dyrke individualisme og bedrive selvrealisering, er det fasinerende å se at dette foregår innenfor slike strikte rammer. Det burde også være trendy å lære seg å tenke selvstendig, med et litt åpent sinn og kanskje til og med kritisk, slik at veien til frelse hadde blitt noe kortere. For ikke å glemme at “forkynnerenes” jobb hadde blitt enklere.

Mange “anti-KTere” tenderer mot å bedrive mentalgymnastikk som heller over mot det irrasjonelle og fantastiske. Noen av idéene folk kommer opp med for å unngå og/eller fornekte det åpenbare, er langt mer utrolige og usannsynlige enn (mange av) teoriene folk fra bevegelsen presenterer dem for. Her kan nevnes friksjon som smelter stål i store dammer, ikke-eksisterende branntemperaturer, og lange rekker av tilfeldigheter, inkompetanse og cover up, som alle visstnok er resultatet av tilfeldigheter – og som iallefall ikke er mistenkelig.

I møtet med fastlåste og forutinntatte tilfeller hjelper ikke predikantens iherdige innsats nevneverdig. Det er nytteløst å fremvise de beste bevis og indisier til folk som verken vil høre eller se. Dette fenomenet gjør seg spesielt gjeldene i bloggsfæren og på Internett forøvrig, hvor side opp og side ned kan finnes med kredibel informasjon, men øynene (og hodene) til fornekterene vil bare ikke fungere normalt. Symptomatisk for hedningene er at de ikke leser dokumentasjonen som fremlegges, samtidig som de hevder at det ikke finnes bevis (noen ganger virker det som de også sliter med lenk-o-fobi – et irrasjonelt og ubegrunnet hat overfor lenker). Det er noe Orwellisk over det der.

Noe annet som ofte kjennetegner de ikke-troende er deres behov for å analogisere alternative teorier om 9/11 med UFO, kreasjonisme, aliens, shapeshifters, Illuminati og gudene vet hva annet. (Dette er en form for stråmannargumentasjonsteknikk – guilt by assosiation…)
Slike sammenligninger blir gjerne parret med at vi KTere lider av tankefeil og eksotiske psykiske skavanker, samt at vi er lettlurte. Man kan undres på hvem som bærer preg av tankefeil med slike resonnement. Professor Steven E. Jones, tidligere lærer, forsker og foreleser ved “Brigham Young University”, har vært offer for denne formen for sneversynt og automatisk tankegang. Han møtte en av sine kolleger, en professor, og samtalen penset inn på Jones’ avhandling “Why Indeed Did the WTC Buildings Completely Collapse?” Jones spurte sin kollega om han hadde lest avhandlingen, hvorpå vedkomne umiddelbart responderte med: “No, I don’t believe in conspiracy theories and UFO’s…”

Lang og flott utdannelse er altså ikke ensbetydende med at man er skikket til å forstå all verdens viderverdigheter, noen ganger kan det innebære det stikk motsatte. Det er mulig å “utdanne på seg” skylapper og arroganse. Dette gir seg gjerne utsalg i at man tror man har forstått alt, og at det man ikke vet, nødig kan være verdt å vite. Forutinntatthet, allvitenhet og “det lukkede sinn” er begreper som på en fornøyelig måte hører sammen.

“Definisjonsforvirring” i forhold til begrepene konspirasjonsteori og KTer er også ganske vanlig. OKT (den offisielle konspirasjonsteorien) er per definisjon en konspirasjonsteori, og det gjør at vi alle, uansett hvilken 9/11-teori vi fester lit til, er KTere. Dette er et uomtvistelig og ubestridelig faktum. Men ikke for mange hedninger. Nei, for deres konspirasjonsteori har vært i all verdens aviser, på FOX News, CNN og TV2, og da er det selvfølgelig ingen konspirasjonsteori lenger. Go figure…!? Som jeg tidligere har vært inne på er OKT en vill teori som ikke er bakket opp av alle bevis som foreligger, sett i forhold til andre mer nøkterne teorier, hvor samtlige tilgjengelige data og bevis blir vurdert og eventuelt inkludert. En konspirasjonsteori er åpenbart ikke det samme som en konspirasjonsteori. Er det noen som kan forklare meg det der?

To vanlige innvendinger

1 – “Usamerikanske myndigheter kunne aldri ha gjort noe slikt.”

Selv om dette er en forståelig innvending, er den ikke nødvendigvis korrekt. Den er riktig på punktet at usamerikanske myndigheter ikke kunne ha gjort noe slikt. Jeg tror vi alle kan være enige i at ikke alle som jobber for myndighetene i USA er noen korrumperte skurker, som mer enn gjerne slakter ned 3000 av
sine egne. (Det er nok mer sannsynlig at små “celler”, eller enkeltpersoner – muldvarper – opererer fra strategiske posisjoner i systemet (og i forsvaret), og maktkonstellasjoner i skyggene trekker i trådene, men dette blir kun ren spekulasjon. Mange er derimot skyldige i å undertrykke sannheten etter at hendelsen var en realitet.) Det finnes også data og opplysninger som fullstendig strider mot innvendingen. Sett i et historisk perspektiv er “falskflaggoperasjoner” – og andre bedrag – en forholdsvis vanlig metode for å oppnå “… a helpful way of national indignation.” [Sitat fra Northwoods-dokumentene.]

En liten oversikt:

Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til 1967 og angrepet på USS Liberty, som eksemplifiserer velvillighet i forhold til det å ofre sine egne for å skape en pretekst for krig.

Roosevelt-administrasjonen hadde trolig forhåndskjennskap til angrepet på Pearl Harbor, men lot det avstedkomme uten å advare styrkene. [Gjør et Google-søk på Robert Stinnett og les denne artikkelen]

“Operation Northwoods.” Ble stoppet av John F. Kennedy

“Gulf Of Tonkin-episoden.”

Den første Bush-administrasjonens løgn om kuwaitiske spebarn, som ble revet ut av kuvøsene sine, og kastet på gulvet av barbariske og blodtørstige irakere. Denne løgnen førte selvfølgelig til oppstandelse blant det amerikanske folk, og var sterkt medvirkende i å snu folkeopinionen til fordel for krig.

Det finnes (mange) andre eksempler.

Det er en ufravikelig historisk realitet at ledere av nasjoner vil lyve til folket, og det som verre er, for å lure dem til å støtte kriger de ellers ville ha motsatt seg.

Regjeringen i Norge har, hva meg bekjent er, ikke fremlagt bevisene som legitimerer vår (eller noen andres for den saks skyld) deltagelse i invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan i 2001. [Les artikkelen “Et Norge i krig” (postet 16/11-06) på bloggen “fehodeode”, eller Francis A. Boyles – The Illegalities of the Bush Jr. War Against Afghanistan.]

“The first casualty when war comes is truth”. – Hiram W Johnson, US Senate, 1917.

Men dette handler ikke om det som fant sted for årtier siden, så la oss heller ta en titt på dem som styrte skuta da 9/11 inntraff: Bush-administrasjonen. Nå vet jeg ikke helt hvordan andre mennesker vurderer redelighet, sannferdighet og slikt, men for egen del har jeg problemer med å feste lit til notoriske løgnere, som forbryter seg på menneskerettigheter, og som stiller seg selv over loven. Det være seg nasjonal eller internasjonal.

Først jukset de seg til seier ved valget i år 2000.

De løy om helserisikoen ved å eksponeres for støvet og gassene fra Ground Zero. Mange av hjelpearbeiderene, og andre, er nå alvorlig syke og dødende. Dette grunnet EPA’s (Environmental Protection Agency) beslutning om å snu vitenskapelige data på hodet, etter instruks fra Det Hvite Hus.

Datafalsifisering (Bush Science) fra den kanten er ikke noe nytt, ei heller når det kommer til 9/11. Rapportene fra Fema og NIST er gode eksempler på “Bush Science”, hvor den politiske metode blir foretrukket fremfor den vitenskapelige metode.

De trumfet igjennom en invasjon av Afghanistan, og har ennå ikke fremlagt bevisene som la grunnlaget for krigen. Dette var dessuten en krig som trolig var planlagt lenge før 9/11. [Se også siste halvdel av dokumentarfilmen “Press for Truth”.]

De løy seg til krig mot Irak, hvor titusner, og mer trolig hundretusner av liv har gått tapt, noe som ikke kan ses på som annet enn et gedigent massedrap. Drap er drap, uansett hvem som blir drept.

Valget i 2004 synes å være en gjentagelse av farsen av et valg i 2000.

Noen andre “godbiter”: tortur, kidnapping, spionering på sine egne, innskrenkede borgerettigheter; Patriot Act og Homeland Security, Military Commision Act; eliminering av retten til “Habeas Corpus“, mer statlig hemmelighold enn noensinne. Forresten – tortur er kanskje ikke noe nytt?!

“The Iraqi people are now free. And they do not have to worry about the secret police coming after them in the middle of the night, and they don’t have to worry about their husbands and brothers being taken off and shot, or their wives being taken to rape rooms. Those days are over.” – Paul Bremer, Administrator, Iraq Coalition Provisional Authority, Sept. 2, 2003

Skal vi virkelig tro at mennesker som knapt nok har gjort annet enn å lyve siden de til kom til makten, plutselig snakket sant om 9/11? Og om de ikke snakker sant (som ufattelig mye tyder på at de ikke gjør), skal vi ikke da kunne kreve svar og sannhet i en så viktig sak? Det er på tide å slutte og late som selve grunnlaget for den såkalte Krigen mot Terror er det “eneste” temaet Bush-administra
sjonen ikke har løyet om.

“A soulless political body capable of waging a pre-emptive war causing hundreds of thousands of casualties while spreading radioactive poisons around the world, is EXACTLY the type of machine capable of carrying out – or implementing – the 911 attack.” – Douglas Herman

2 – “Det der kan ikke holdes hemmelig, noen ville ha snakket!”

Dette er naturligvis et stort og komplekst tema, og fortjener mer oppmerksomhet enn det det vies her. Når det er sagt forstår jeg ikke helt hvordan man kan konkludere med det, og basert på hva? Hvis en operasjon har blitt holdt hemmelig, så er den per definisjon ukjent for oss (Griffin). Jeg finner det naivt å tro at vi vanlige dødelige vet om alt som skjer seg på denne kloden. Det finnes også skjulte operasjoner som ikke lenger er skjulte.

Manhattan-prosjektet

Krigen i Indonesia i 1957. En krig USA fremprovoserte, deltok i og holdt hemmelig helt frem til 1995.

“Operation Ajax” som var en CIA-ledet falskflaggoperasjon for å fjerne Mossadegh fra makten i Iran i 1953. Dette resulterte i et 25 år langt, US-støttet, diktaturhelvete for folket i Iran. Er det ikke forunderlig at mange iranere er skeptiske til USA…?

Nixon’s hemmelige kriger i Kambodsja og Laos, og hans overlagte bombing av demninger for å oversvømme risåkre. Dette utgjør henholdsvis alvorlige brudd på den amerikanske grunnloven, og en krigsforbrytelse.

Nok et illustrerende eksempel er Oliver North og “Iran-Contra-affæren”. Selv om det har fremkommet mengder av bevis for at denne operasjonen hadde kokainpulver til langt oppover ørene, er det ikke så veldig mange som er klar over det. Ikke engang den dag i dag. Spesielt stor grad av uvitenhet og “hysjhysj” verdrørende dette er det innad i USA.

Et annet aspekt er selvfølgelig at eventuelle medkonspiratører var prøvet og testet i dette å holde sin munn lukket. Òg hvem ville egentlig frivillig fortalt hva de visste? Det har ikke vært noen objektiv og uavhegig granskning, ingen skikkelige avhør, ingen rettsak og ingen press fra media, så sannsynligheten for at noen ville snakket er liten. “Whistleblowers” i USA har de siste årene blitt kneblet i større grad enn før, og risikerer både jobb og fengsels-straff. Her bør også nevnes at det er forskjell på å snakke og på å bli hørt, og igjen noe ganske annet å faktisk få uttale seg gjennom en mediekanal. Dessuten ville gjerningspersonene være i stand til å drepe igjen, om de fryktet at noen var i ferd med å avsløre plottet. En lang rekke vitner som hadde opplysninger vedrørende JFK-drapet har dødd under mistenkelige omstendigheter. Det er ikke sikkert folk higer etter å bli et tall i en sørgelig statistikk. Ikke engang mordere og forrædere.

Gregg Roberts har i sitt glimrende essay “Where are the 9/11 Whistleblowers?” gjort seg noen tanker om dette:

The criminal enterprise that executed the 9/11 attack has clearly proven itself capable of mass murder. This can only make the risk/opportunity analysis performed by any would-be whistleblower far more discouraging than in cases of everyday corruption. Moreover, it adds to the pressure for those with a small or unintended role to engage in denial, or simply to hunker down and keep quiet.

No one in the mainstream media is covering the issue honestly. No one in the government has even attempted to prosecute any US official in connection with the attacks – not even for incompetence, slow air defense response, or the destruction of evidence – not even for deliberately slow translation of intercepted conversations that might be terrorism-related, and credible allegations of Middle Eastern spies operating inside the FBI. Given such a context, why would anyone expect even a single insider’s account of actual US government participation in 9/11 to be given to any reporter and published?

Upon analysis, the lack of personally knowledgeable whistleblowers visibly accusing US government officials of complicity in the 9/11 attacks is nowhere near the strong argument against that complicity as it first appears. In fact, this gap in the evidence is exactly what one would expect under the circumstances, given the self-protection mechanism that operate within media companies, government bureaucracies, and individual human beings.

Mennesker som kommer med “Noen ville ha snakket!” innsigelsen i forhold til 9/11 feiler ofte i å vurdere flere ting, inkludert en lang historie av skandaler og enorme forbrytelser begått av statsembetsmenn i samarbeid med tusenvis av vanlige mennesker. Forbrytelser som med stor suksess har blitt holdt hemmelig i årtier.

Daniele Ganser, som blant annet har skrevet om “Operasjon Gladio“, betegner disse to innvendingene (1 & 2) som “a priori-argument”. I dette ligger det vel mye sant; de er ikke fundert på empiri, men er kun umiddelbare presumptive slutninger – magefølelse, intuisjon, kall det hva du vil. Det finnes en distinksjon mellom det man tror man vet, og det man virkelig vet. Jeg snakker av erfaring.

TruthMove:
Think about how you “know” the things you think you “know.” How confident are you that you know them? Do you have first hand knowledge of them? Can you point to evidence? Do you understand that evidence or are you just reciting it? How do you even know there is a war in Iraq? Have you been there? Who told that there was a war?

Another question one might ask oneself is, “What happened on 9/11?” Such a question might seem silly, because it is “common knowledge” what happened. The mainstream story of al-Qaeda, Osama Bin Laden and 19 Islamic hijackers is the automatic response.

But where did this story come from, who constructed it? Why does this story have such an air of officiality to it, a stamp of approval? Because it is on TV, in the newspapers and in every other common outlet of information? Why do these sources get to decide what “reality” is? Is it true because “everyone” believes it? Does “everyone” really believe it? Can “everyone” be wrong?

Our patterns of thinking are highly influenced by the media we observe and the culture surrounding us. The result is a cohesive society consisting of common conventions, knowledge, language, and values. This is a necessary and generally positive aspect to society. However, it also leaves the populace open to influence and manipulation if certain groups or interests have unequal control over media, culture, law, etc.

This is certainly the case across the
US and much of the world—in which corporations, the rich and powerful, and the government have most of the control over what we see and hear, what is allowed and what is not. Truth movers deconstruct the ways in which our reality has been shaped for us by these questionable forces.

Del 2 kommer snart…

———————–

Husk å følge med på min blogg Oljeproduksjonen faller.